Svipptur tilbake til Bagerhat

Etter to dager på Isabelle-workshopen skjønte jeg at noe drastisk måtte gjøres hvis jeg skulle få fullført reportasjeprosjektet mitt... Opplegget på workshopen funka ikke for min del, selv om jeg ble kjent med en utrolig kul banglajente (Orpona) som jeg samarbeida med. Men jeg har en deadline; 30 bilder må leveres på søndag for redigering. Og jeg fikk aldri fullført prosjektet mitt med shonglapjentene i Bagerhat pga det idiotiske kjøreforbudet som følge av lokalvalget...
Så på tirsdag skjedde alt veldig fort: jeg bestemte meg på ettermiddagen for å prøve å dra tilbake til Bagerhat samme kveld, ringte rundt for å finne en banglastudent som kunne bli med som tolk. Tushik, førsteklassing ved Pathshala, sa ja på flekken. Vi tok nattbuss, en transportmåte jeg IKKE har behov for å prøve igjen, og var fremme i 06-tida dagen etter. Føltes som om bussen ble sugd inn i et gigantisk støvsugerrør i 7 timer, uten tissepause selvfølgelig.



I Bagerhat City var det jeg som ble Thushiks guide, siden han ikke hadde vært der før. Vi hadde noen timer på oss før CODECs kontor åpnet kl 9, så vi sjekka inn på et hotell, tok en runde rundt i byen som nettopp hadde våkna til liv, og stakk innom et bryllup. Riktig nok uten brud og brudgom ennå, men orkesteret hadde spilt i 2 døgn allerede fortalte en trøtt nabo oss. Slik er det i Bangla; ingenting er for mye eller for lenge.



Det var hyggelig gjensyn med Sankar Biswas på CODEC, og vi ble skysset ned til Fakirhat – landsbyen der Orbita og de andre shonglapjentene bor. Jobba i to dager med å følge Orbita, og om ikke det ble perfekte bilder, ble det i det minste endel mer materiale å jobbe med til reportasjen.





Jeg ba spesifikt om at de (CODEC folka) ikke måtte arrangere og styre med noe for min del siden jeg kom ”på egen hånd” denne gangen, med egen tolk. Og det respekterte de...til en viss grad...fikk servert alle måltider på lokalkontoret i Fakirhat, fikk ikke lov til å være i landsbyen etter kl 16.30 (blir mørkt i 17-18 tida), og vi måtte bytte hotell. Fikk i stedet sove på VIP guesthouse i byen, en luxussuite uten sammenligning – iallefall i banglamålestokk. Og betalte den nette sum av 200 taka. Det er 20 kr det. Fantastisk! Lurer på hvilken minister som bodde der før meg...



I løpet av den korte turen ble det benyttet de fleste transportmiddel; buss, rickshaw, van (sykkel med lite lasteplan bak), tempo (motordreven liten sak med plass til, etter min mening, max 6 folk på to benker bak, og en presenning over som tak, rister helt sykt), overlassa skyssbåt over elva, og tilslutt (natt)tog tilbake til Dhaka. Tog har jeg tatt før, men da gikk vi en gjeng rundt å fotograferte i noen timer bare. Dette toget tok 10 timer. Og over det sprakende høytaleranlegget spilte de Alf Prøysen-inspirert Allah-musikk til langt på natt. Jeg har skaffet meg et godt sovehjerte her i Bangladesh, så det gikk fint. Noen folk i kupéen falt i søvn imens de stirra på meg. Tror nok jeg var den eneste hvite der. Blitt vant til at folk bare stiller seg opp rett foran der jeg sitter eller står og bare ser på meg. Spør på bangla om jeg snakker bangla. Ja, ja, man blir vant til så mangt. Tushik var en super reisekompanjong og tolk, så turen var en suksess både i forhold til prosjektet og bare det å komme seg en svipptur ut av intense Dhaka.



Hoppekid i Fakirhat



Dette er en såkalt Tempo. Antishakefunksjonen på kamera funka definitivt ikke.



Kan vi få båten noe fullere? Kosta 40 øre pr pers.