Tilbakeblikk

Da var reportasjen levert! Ikke akkurat en awardwinning sak, men poenget er at stresset er over og vi kan slappe av og ta oss litt ferie. Og sove lenge hver morgen....neida: jeg våkner fortsatt tidlig. Kl 7 i dag. Og vi har ikke engang vindu med morgensol på rommet vårt. Jeg fatter og begriper ikke hva som har skjedd med meg her nede. Tror det er et virus.
Vi er ikke helt ferdig med skole ennå. På fredag og lørdag skal vi (både de norske og banglastudentene) presentere våre reportasjer på Göthe Instituttet foran et publikum som vil bestå av alle Pathshalastudentene, lærere og spesielt inviterte gjester. Og vi må også kommentere hver vår medstudents oppgave. Det er mye spennende bangla-engelsk ute å går, så jeg gleder meg litt til å se hvordan det går.


Det er jo utrolig mye som har skjedd, og veldig mye som er fotografert, som jeg ikke har skrevet om i bloggen. Og siden jeg har gått over til å ta bilder med analogt kamera og film (les: HOLGA), som en liten motreaksjon på all den digitale fotograferinga, blir det lite nye bilder å vise før om noen uker...(når jeg får fremkalt og scannet filmene). Da passer det fint å vise noe fra tidligere på turen!


Fineste sykkelsetet...


Orpona, kul jente!

For ca en uke siden havna jeg plutselig midt oppi et TV-studio hvor de gjorde opptak til et ”barne-Idol”, en sangkonkurranse altså. Og det morsomme var at jeg kjente igjen barna som deltok! Gutta som jobber på hotellet vårt sitter gjerne å ser på tv om kveldene når de er på vakt, og vi har en ”vaktpost” rett utenfor døra vår, så jeg har fått med meg favorittprogrammene deres...bla denne sangkonkurransen! Jeg la merke til en liten jente, så ut som hun var 5 år, som sang med den mest fantastiske stemmen! Og plutselig møter jeg henne i TV-studio! Hun er faktisk 9 år, men har et vekstproblem, så hun er knøtte liten. Alle synes hun er aldeles nydelig, så vekstproblemet er faktisk hennes trumfkort, tror jeg.


Fremtidens smørsangere




Plutselig måtte studiogulvet males...

Den lille jenta med gullstemmen...


Og gutta var noen skikkelig wannabe banglasmørsangere! 10-12 år, og med en banglavibrator (ja, det er en egen type) som var helt hinsides! Om noen få år springer de nok gjennom sivet i solnedgang, med røffe skjorter med avrevet armer og mye brystkassehår, imens det glinser av kokosolje i det svarte håret – og synger om kjærligheten de aldri får. Hjerte, smerte, banglaberte. Musikkvideoer her nede er veldig Bollywood-prega. Og en stor kontrast til de muslimske mennene som går rundt i sine lange kjortler og med langt skjegg, og ber 5 ganger om dagen med hodet vendt i riktig retning. Om noen generasjoner tror jeg Bangladesh har forandret seg veldig. Insallah...(om Gud vil).


"Skolebussen"

Shait Gumbad Moskè i Bagerhat